Hva betyr det å være utilregnelig?
Prefixet ”u” innebærer en negasjon av tilregnelighet – og tilregnelig betyr å tilregne, å gi ansvar til. Mao, en utilregnelig person kan ikke holdes ansvarlig for sine handlinger. Dette er en tematikk som går til kjernen i rettsfilosofien. Det å ha skyldevne krever at du kan holdes ansvarlig for dine handlinger.
Et forhold som står helt sentralt i forståelsen av menneskets egenart finner vi diskutert allerede hos de antikke filosofene. Vi er utstyrt med rasjonelle evner som gjør at vi har myndighet over egne handlinger, vi kan ta valg og overprøve egne handlingsimpulser. Dermed kan vi også holdes ansvarlig for det vi gjør. Vi holder allerede små barn ansvarlig for sine handlinger – vi appellerer til deres selvbestemmelse. Dette er helt grunnleggende i forståelsen av menneskets egenart og de fleste formative tekstene opp gjennom historien legger helt grunnleggende vekt på dette.
Det å hevde at et menneske ikke er tilregnelig er derfor en svært dramatisk påstand.
På 1600-tallet befester uttrykket autonomi seg – auto-nomos – selvregulerende: Det å handle ut fra seg selv og ikke være styrt av indre eller ytre krefter man ikke har kontroll over og som man ikke kan overprøve ved egne valg. Dette er sentralt f eks hos opplysningsfilosofen Immanuel Kant, og denne autonomien ligger til grunn for menneskets særegne verdighet. Vi er ikke bare styrte, vi kan også styre oss selv. Vi har frihet til å styre oss selv, og i og med denne friheten kan vi også holdes ansvarlig for det vi gjør. Om vi ikke tror denne friheten foreligger, da kan vi ikke holde en person ansvarlig. ”Bør forutsetter kan”.
Denne friheten er en forutsetning for å ha skyldevne. To forhold som er sentrale i den sammenheng er (i) gir det mening å si at denne personen kunne ha valgt å gjøre noe annet enn det han gjorde – kan vi anta at det hadde vært mulig for ham å ikke utføre disse handlingene, og (ii) hvilken grad av selvbestemmelse/autonomi hadde han. Hadde han kontroll over seg selv? Var hans rasjonelle evner inntakt slik at han forsto hva han gjorde? Hadde han myndighet over selv, eller gir det mening å si at han var underlagt krefter som han selv ikke kunne overprøve ved egne valg?
Viktige spørsmål som bør stilles i den sammenheng er: (i) Forsto han at det han gjorde var ulovlig, (ii) forsto han at det han gjorde hadde de konsekvensene det hadde, (iii) forsto han hvilke handlinger han utførte, (iv) forsto han at det var han som utførte dem, (v) forsto han at det var han selv som hadde valgt å gjøre dette, (vi) forsto han at han underveis kunne velge å avslutte disse handlingene etter eget ønske?
Det å kunne holde noen rettslig og moralsk ansvarlig krever at man skal kunne hevde at handlingen kan førestilbake til et valg de enkelte har gjort på et fritt grunnlag, og at han også mentalt var i stand til å velge å ikke ha gjort dette. Hvis man antar at dette ikke har vært mulig, så har den enkelte en så svekket autonomi at det ikke gir mening å holde ham snavrlig for det han har gjort.
Gir det mening å beskrive Breivik som en person med en så svekket autonomi at han ikke var i stand til å styre egne handlinger ved egne valg, men var underlagt krefter han ikke selvkunne overstyre?
Einar Øverenget
