Så langt har kritikerne fokusert på to spørsmål: (1) Hvor gode venner er egentlig Felix Tschudi og Jonas Gahr Støre? og (2) Er habilitetsreglene overholdt?

På det første punktet har Støre forandret forklaring underveis, men det som nå er klart, er at de to har kjent hverandre lenge og at de fortsatt omgås. På det andre punktet er juristene uenige. Det er derfor foreløpig uklart om Støre har brutt reglene.

Det er selvfølgelig viktig å undersøke om utenriksministeren har gjort seg skyldig i regelbrudd, og for å kunne avgjøre det, må en kanskje finne ut hvor nær relasjon de to har hatt. Når det er sagt, er det grunn til å stille spørsmål ved om svaret på disse to spørsmålene har den forklaringskraft som mange synes å legge opp til. Én ting er hva reglene sier – en helt annen er hvordan saken ser ut for Stortinget og stemmegiverne. Det spørsmålet ble behandlet i blogginnlegget fra 23.03 2012, ”Hvordan ser det ut for andre?”.

Et annet viktig aspekt er at vi er langt mer utsatt for påvirkning enn det vi liker å tro. Professor i informatikk ved UiO, Magne Jørgensen, kan fortelle at selv gaver av minimal kommersiell verdi, som en nøkkelring, en kulepenn eller en kopp kaffe, kan ha stor innvirkning på hvordan vi oppfatter det produktet eller den avtalen som giveren presenterer. At vi også påvirkes av bekjentskaper er gammelt nytt – og selve grunnen til at habilitetsreglene finnes.

Gjennom habilitetsreglene forsøker vi å unngå at beslutninger som gjelder tildeling av offentlige midler, tilbud eller andre ressurser farges av slektskap, vennskap eller andre personlige bånd. Slike beslutninger skal i stedet tas på saklig grunnlag, slik at offentlige ressurser går til berettigede personer, ikke til dem som tilfeldigvis står beslutningstakeren nær på en eller annen måte.

Vi kan likevel ikke ta for gitt at den som handler i tråd med habilitetsreglene vil være uhildet i beslutningssituasjoner – det viser forskningen som det ble referert til over. Ved å fokusere på regelverket alene, står en derfor i fare for å stirre seg blind på det vesentlige – nemlig spørsmålet om beslutningen ble påvirket av relasjonen mellom Støre og Tschudi.

Hvorvidt Jonas Gahr Støres beslutning ville vært en annen om han ikke kjente stiftelsens styreleder fra før, er svært vanskelig å avgjøre – ja, kanskje umulig. Det er likevel god grunn til å minne om hvor utsatt vi er for påvirkning i beslutningssituasjoner, for det er først ved å ta dette inn over oss, at vi har mulighet til å fristille oss.

Anne Rose Røsbak Feragen

I en viss forstand er det sant at Skrik bare er en tegning spent opp på en ramme, eller en gjenstand blant andre gjenstander i verden, med en viss vekt og utstrekning i rommet. Hadde vi satt verket på gulvet, måtte vi ha gått rundt det, hadde vi luktet på det, ville det sannsynligvis avgitt en duft, og hadde vi fått lov til å ta på det, kunne vi ha kjent om det har en ruglete overflate eller ei. Men hvis dette var hele fortellingen om Skrik, ville vi jo kunne lage en eksakt kopi og forvente en like høy salgssum for kopien – og slik er det jo ikke! Altså må det være noe mer.

Var er så kunstverket mer enn en fysisk ting? Vel, det må en kunstner inn i bildet, som har villet skape kunst eller presentere et objekt som kunst. Kunstforfalskeren kan være verdens beste i sitt fag – men verket vil aldri kunne bli Skrik på den måten at det er likegyldig om det er Munchs bilde eller en forfalskning som er under auksjonshammeren. For kunstverket er noe mer enn en gjenstand.

Så hvordan eksisterer egentlig kunstverket? I bevisstheten vår, som en ide, en opplevelse eller en forestilling? Mange har beskrevet det slik. Samtidig er det klart at kunstverket ikke kan eksistere uten én eller annen form for materialisering, så hvordan skal vi egentlig forstå det?

Filosofen Virgil Aldrich ser dette spørsmålet i sammenheng med spørsmålet om hvordan et menneske eksisterer. Et menneske kan jo både beskrives som en fysisk kropp og som et vesen med tanker, følelser og erfaringer. For å forklare menneskets eksistens introduserte den engelske filosofen P. F. Strawson begrepet ”person”. Personer er spesielle i den forstand at de både har gjenstandsegenskaper og sjelelige egenskaper. Slik er det også for kunstverket, hevder Aldrich, og han tar til orde for at også ”kunstverk” er et slikt spesielt begrep. (Kjørup 2000)

Med det som utgangspunkt kan vi forholde oss til Munchs Skrik både som en gjenstand blant andre gjenstander, og som et verk som erfares, oppleves og tolkes. Og vi kan være interessert i begge aspekter av verket. Det første kan gi opphav til spørsmål av typen: ”Hvor henger verket Skrik nå?”, i betydningen hvor kan vi reise for å se bildet? Det andre reiser spørsmål som: ”Hvilken rolle har verket Skrik spilt i utformingen av den moderne bevissthet?” og handler om verkets virkningshistorie og innhold.

Denne måten å forstå kunstverket på forklarer også hvorfor Tobias Meyer, auksjonarius og leder for samtidskunst ved Sotheby’s, kan si ”The Scream is worth every penny that the collector paid for it.” – uten at noen er villig til å si det samme om en perfekt kopi av bildet.

Anne Rose Røsbak Feragen

En ting er at mennesker er i stand til å utføre onde handlinger, men finnes også onde mennesker? Det finnes mange innfallsvinkler på ondskap, men en som står sentralt kommer fra Sokrates.

Intet menneske kan ville det onde for det ondes egen skyld, hevdet Sokrates – og han rører med dette ved et riktig punkt. Når mennesker gjør det onde er det for det meste at de vil oppnå et eller annet gode ved det onde – så selv onde handlinger har det gode som sin følgesvenn – men dette gode kan være noe som de fleste av oss vil avvise som et gode.

Når ondskapen blir ond nok, kan det være fristende å hevde at det finnes onde mennesker – ganske enkelt for å si noe om opprinnelsen til denne ondskapen. Men det er ikke sikkert man har tilført diskusjonen noe særlig ved å gjøre det, enn si forklart noe som helst. La oss si at vi forklarer et menneskes onde handlinger ved å peke på at denne personen er ond. Med andre ord, han har handlet ut fra sin onde natur – og hvis hans natur er ond, da har han ikke noe annet valg enn å gjøre dette onde. Hvis vi forklarer onde handlinger ut fra menneskers onde natur oppnår vi strengt tatt ikke noe annet enn å frita personen for ansvar for disse handlingene. Hvis man er ond som person, ja, da har man ikke annet valg enn å gjøre dette onde – og dermed gir det ikke mening verken å dømme eller fordømme denne personen.

Derfor gir det mer mening å snakke om onde handlinger, og ta utgangspunkt i at det er mulig for mennesker å velge disse onde handlingene – på samme måte som det er mulig å velge bort onde handlinger. Hvis vi kan vise at en person fritt har valgt å gjøre det onde – vanligvis for å oppnå et eller annet mål som denne personen selv betrakter som et gode – ja, da er det også mulig å holde denne personen både moralsk og juridisk ansvarlig for denne handlingen.

Hvis man introduserer forklaringsmodeller på ondskap som gjør det umulig for oss å ansvarliggjøre menensker for det de har gjort, har vi ikke oppnådd særlig mye. Og hva mer er, det er vanskelig å hevde at en person er ond. Selv de mest brutale og ondskapsfulle mennesker vi kjenner til i historien har også vært i stand til å gjøre gode ting. Selv om Anders Behring Breivik har utført uhyrlige og groteske handlinger, må ikke det innebære at han ikke også har vært i stand til å gjøre gode ting. Men om han har vært i stand til å gjøre det gode, så unnskylder det på ingen måte de onde handlinger han nå har utført. Men da kan vi faktisk holde ham ansvarlig for det han har gjort.

Einar Øverenget

En del hevder at vi ved å kritisere tiltaltes uttalelser anerkjenner gjerningsmannen som samfunnsdebattant og dermed bidrar til å gi han en ufortjent plass på debattarenaen. De tar til orde for heller å slippe til tiltalte med hans egne ord og la dem stå ubesvart for å falle på sin egen urimelighet.

Det følger flere problemer med en slik løsning. For det første er det fare for at opptaket kan bli tilgjengelig for mennesker som oppfatter det som propaganda eller som republiserer det som propaganda. Overføringen av gjerningsmannens forklaringer vil i så fall kunne bidra til å realisere tiltaltes egne ønske om publisitet rundt det han kaller et politisk prosjekt. Det er blant annet for å unngå dette at retten har lagt ned kringastingsforbud.

Det å la være å imøtegå tiltaltes påstander kan også få andre uheldige konsekvenser. Det svekker muligheten vi som samfunn har til å bearbeide de dramatiske forbrytelsene, både for nåtid og ettertid, det frarøver oss muligheten til å korrigere gjerningsmannen der han tar feil, det innebærer å innføre en særordning som går på tvers av verdier vi ellers er opptatt av å hevde, som å stille folk til ansvar og vise respekt for menneskeverdet, og det bidrar til å skape mystikk rundt ugjerningene og mannen bak.

Når det er sagt, er det også fare for at kringkastingsforbudet i seg selv kan bidra til å mystifisere saken og personen bak.

Det er mange hensyn å ta, både nåtidige og fremtidige, og det er uttalt uenighet om sentrale spørsmål. Det taler for at vi fortsetter debatten om hvordan vi skal forholde oss til tiltaltes egne ord, slik at vi kan ta veloverveide beslutninger som også tåler ettertidens kritiske lys.

Anne Rose Røsbak Feragen

Èn måte mediene kan respondere på er å gi mindre plass til denne saken og mer til andre nyheter. En annen er å dekke saken på andre måter, med flere analyser og færre fortellinger og vitnesbyrd, eller omvendt. En tredje er å fortsette ufortrødent som før.

Men hvis folk er lei, hva kan begrunne den tredje strategien? Vel, de to forbrytelsene som fant sted 22/7 har historisk dimensjon. Det er heldigvis uhyre sjelden at vi må forholde oss til ugjerninger av det slag og den skala som er tilfelle her. Rettssaken vil også bli historisk, i den forstand at det sies at vi ikke har hatt så omfattende rettsoppgjør i Norge siden andre verdenskrig. Vi skriver historie også med debatten om relevante spørsmål, for nå ser vi at debatten kan føre til endringer, for eksempel i norsk rettssystem.

Mot denne bakgrunn må vi kanskje tåle at saken gis fyldig og bred dekning i mediene en god stund til. Kanskje må vi leve med at vi akkurat nå opplever mediedekningen både anmassende og krevende, fordi saken har historisk interesse, og fordi vi plikter å behandle og bearbeide den på en skikkelig måte, både for nåtid og framtid.

Midt oppi dette er det selvfølgelig viktig at nyhetsredaksjonene rundt om i det langstrakte land passer på å gi plass også til andre betydningsfulle nyheter, så ikke denne ene viktige saken fortrenger de andre. Så er det opp til oss som nyhetskonsumenter å velge hvor mye og hva slags nyhetsstoff knyttet til 22/7 vi ønsker å få med oss.

Anne Rose Røsbak Feragen

Slike saker får stor oppmerksomhet i mediene, og det kan virke som at vi har lavere toleranse for at folkevalgte gjør seg skyldig i regelbrudd enn når andre gjør det. Er det rimelig, eller er det galt å forvente mer av våre folkevalgte enn vi gjør av oss selv?

Det er vanlig å si at en må kunne forvente av representanter for den lovgivende makt at de selv etterlever de lover de er med på å vedta. Det følger altså noen helt spesifikke forventninger med den profesjonelle rollen de påtar seg. Vi anser derfor noen overtramp som mer alvorlige enn andre – de handlingene som stemmer dårlig overens med den profesjonelle rollen er de mest alvorlige.

Det er derfor vi reagerte så sterkt på å få høre om den tidligere LO-lederen, Gerd Liv Valla, sin lederstil, og det er derfor vi syntes det var ekstra ille da det ble kjent at kreftforskeren Jon Sudbø hadde gjort seg skyldig i forskningsjuks. Alle ledere bør behandle medarbeiderne sine med respekt – en leder for en arbeidstakerorganisasjon i særdeleshet! Alle bør opptre redelig og holde seg til sannheten – særlig en forsker!

Når vi som arbeidstakere bryter med de verdier og forventninger som følger den profesjonelle rollen vi har, kan det gå på tilliten løs. Det er derfor det oppfattes som så alvorlig når folkevalgte gjør seg skyldig i regelbrudd.

Anne Rose Røsbak Feragen

Dette har gitt opphav til en bred diskusjon om Støres habilitet. Flere jurister har vært på banen og lagt ulike vurderinger for dagen. Selv mener Støre at habilitetsvurderingen ikke er relevant fordi det er snakk om bekjentskap, ikke nært vennskap, og fordi midlene ble gitt til en stiftelse, ikke direkte til barndomsvennens eget selskap, Tschudi Schipping. Se f eks Aftenposten sin artikkel “Ikke relevant å vurdere min habilitet”, 20.03 2012.

Denne saken aktualiserer begrepsparet in fact – in appearance som er godt innarbeidet i revisorbransjen. Poenget er at det er grunn til å skille mellom to ulike vurderinger som begge er relevante: Det ene er en vurdering av hvorvidt en handling er riktig eller ikke. Det andre er vurderingen av hvordan andre vil oppfatte situasjonen. Erfaringen er at det som er riktig å gjøre kan se galt ut for andre. Én slik sak kan i seg selv være nok til å miste tillit. Derfor er det klokt å ta andres oppfatning med i vurderingen når en er i tvil om hva som bør gjøres.

I denne konkrete saken betyr det at Støre kan ha vært hundre prosent sikker på at bekjentskapet ikke påvirket beslutningen om å tildele penger. Det ville likevel vært relevant å vurdere hans habilitet, fordi det kunne se ut for andre som at han var inhabil.

Det kan være vanskelig å overbevise andre om ens egen habilitet når tvilen først har blitt sådd. Det er derfor god grunn til å komme kritikken i forkjøpet ved å reise spørsmålet om habilitet mens det ennå er tid til å justere kurs.

Anne Rose Røsbak Feragen

I hovedinnlegget i Dagens Næringsliv 17.03 2012, “Å sette gjerdestolper”, gjorde statsminister Jens Stoltenberg rede for sitt syn. Han argumenterer for at vi bør stå ved de reglene som er satt, også når det føles galt. Begrunnelsen er todelt.

Det ene er et rettferdighetsargument: Det å gi opphold til familier som har blitt boende i Norge på ulovlig vis etter å ha fått avslag, vil være urettferdig overfor dem som har blitt utsendt eller som har reist frivillig.

Det andre er et konsekvensetisk argument: Det å gi opphold til familier med barn som har fått avslag på asylsøknaden vil få større negative konsekvenser enn altertnativet, det å etterleve regelverket. Når det blir kjent at en kan få opphold hvis en bare holder ut lenge nok, vil det sannsyligvis føre til at flere mennesker søker asyl i Norge. Da vil flere asylsøkere og flere barn oppleve samme skjebne, å få avslag på asylsøknaden med beskjed om å reise tilbake til et hjemland de kanskje ikke kjenner.

Anne Rose Røsbak Feragen

Men hvor frie er vi egentlig til å ytre oss på nett? Ytringsfriheten gir oss en lovfestet rett til å si vår mening, men klokt er det nok ikke alltid. For selv om du har opprettet en privat bruker i ditt eget navn, og selv om du sitter hjemme i stua di når du publiserer noe, så ser sannsynligvis andre også på deg som en representant for den virksomheten du jobber i eller den yrkesgruppen du er en del av. Det vil si, at dersom andre vet at du er barnevernspedagog og jobber i kommunen, så vil det ligge til grunn for deres tolkning av det du skriver. Da blir det neste spørsmålet: Kan du stå inne for det du nå skriver også i lys av den profesjonelle rollen du har?

Anne Rose Røsbak Feragen

Så langt har ikke virksomhetene møtt samme krav innen etikk, men det er grunn til å tro at det vil komme formelle krav også på dette feltet i nær framtid. Uavhengig av denne utviklingen, er det en uttalt forventing til aktører i norsk arbeidsliv i dag at de har praktisk etikkompetanse. Det er derfor viktig å ta rede på i hvilken grad de ansatte har denne kompetansen.

Men hva vil ”praktisk etikkompetanse” si, og hvordan kan kompetansen måles? Praktisk etikkompetanse kan beskrives gjennom ferdigheter som å analysere etiske utfordringer og begrunne sin beslutning på en saklig måte. Når etikkompetanse forstås som ferdigheter, er det også mulig å måle i hvilken grad de ansatte har utviklet disse ferdighetene.

Anne Rose Røsbak Feragen