Verkets mening
– Jeg har ikke laget et monument for 22. juli!
Kunstneren Vanessa Baird ble svært opprørt over beslutningen om at verket i presserommet til Landbruks- og matdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet skal fjernes.
Verket er heller ingen kommentar, bearbeiding eller fortolkning av det som skjedde 22. juli 2011. Baird fikk oppdraget en gang i første halvdel av 2011 og var allerede godt i gang med arbeidet da katastrofen inntraff. Verket ville altså sannsynligvis blitt nøyaktig som det ble også om gjerningsmannen hadde ombestemt seg eller blitt stoppet.
Bairds veggmaleri er en kommentar til tregheten i byråkratiet, med en fortelling om at folk kan komme til å dø før de får svar på en henvendelse eller innvilget en søknad (Ytring, ”Hvem setter grensene for kunst etter 22. juli?”, 05.07 2013).
Da det ferdige verket ble montert, var det likevel noe annet folk så. For de ansatte i de to departementene ble verket et nesten dokumentarisk verk som skildret det de selv hadde vært vitne til eller visste hadde skjedd. Motivene i verket stemte så godt overens med de faktiske bildene.
Bairds verk har dekket den ene langveggen i et langsmalt rom med innsyn fra flere kanter, enten en befinner seg ved hovedinngangen eller ute på gaten. Det var derfor umulig å ignorere verket. Resultatet var at de ansatte vegret seg for å bruke rommet – til tross for at alle visste at verket ble som det ble uavhengig av de historiske hendelsene.
Har det da ingen relevans hva kunstneren ville si med verket?
Kunst i offentlige rom (KORO) tilbød seg å sende kunstformidlere som kunne vise de ansatte alternative lesemåter. Det syntes kunstneren var en god ide: ”Jeg tenker at hvis det er så vondt å se et bilde av en høyblokk, så kan det være lurt å få litt tolkningshjelp.” (Aftenposten, ”Vil lære opp departementsansatte i å tolke kunst”, 10.07 2013)
Det er klart at kunstnerens intensjon er interessant, men den amerikanske litteraturforskeren W. K. Wimsatt jr og den amerikanske filosofen Monroe C. Beardsley advarer mot å blande spørsmål om hva kunstneren har ment med spørsmål om verkets mening. Det betyr ikke at kunstnerens intensjon er irrelevant, bare at det er en del av en annen undersøkelse enn den som handler om verkets mening. Tolkningen av et verk betinges av mottakernes forutsetninger, og den beste tolkningen av et verk er den som passer inn med både detaljene og helheten. En kan derfor tenke seg eksempler på at den beste tolkningen av et verk ikke stemmer overens med kunstnerens egen oppfatning av det. Det ville i så fall være et eksempel på et verk som ikke lykkes med å uttrykke kunstnerens intensjon. (Føllesdal og Walløe 2000:88)
Selv tror jeg ikke Bairds veggmaleri er et sånt eksempel. Verket er derimot et utmerket eksempel på at tolkningen av et verk avhenger av dem som tolker verket og det hermeneutikerne kaller mottakernes ”forståelseshorisont”, de oppfatningene og holdningene vi har, bevisst eller ubevisst, og som vi møter verket med (Føllesdal og Walløe 2000:95). Tolkningen av et verk avhenger av de forventningene vi har med oss, de spørsmålene vi stiller og de svarene vi søker i møte med verket, og dette vil naturligvis være historisk betinget.
Vi tolker kunstverk med det utgangspunktet vi har, og for ansatte i de to departementene er det umulig å tolke Bairds verk uten å tenke på 22. juli. Det er forståelig, så vel som interessant, og slike tolkninger vil spille en naturlig og relevant rolle i en utlegning av verkets mening.
Anne Rose Røsbak Feragen
