Vennskap og tilbakemeldinger

”Ingen har sagt til meg at jeg har en trakasserende væremåte”, var det en leder som sa. Mange vil huske at det er snakk om tidligere LO-leder Gerd Liv Valla, og at utsagnet kom i etterkant av Ingunn Yssens offentlige kritikk av lederstilen hennes.

Hvis det faktisk var tilfelle at Valla hadde en trakasserende lederstil, er det ikke rart at menneskene rundt henne kviet seg for å fortelle henne om det. Det ligger i sakens natur at en gruer seg for å ta opp ting med en som svarer med sinne eller nedlatende kommentarer.

Én slik negativ erfaring er nok til at den som kom for å gi en tilbakemelding aldri vil gjøre det igjen. Dersom medarbeideren forteller kollegene sine om det, kan faktisk denne ene erfaringen være nok til at også andre slutter å gi vedkommende tilbakemeldinger, fordi en nødig vil utsette seg for samme krasse respons.

I møte med mennesker i arbeid rundt om i norsk arbeidsliv, har jeg forstått at det er flere vi kvier oss for å gi tilbakemeldinger til. Mange nevner den sårbare, den som blir veldig lei seg eller er i en utsatt posisjon fra før. Av frykt for at de ikke skal tåle kritikken, venter vi med å si fra, ja, kanskje lar vi det til og med være.

Lederen er en annen sånn skikkelse, en mange venter med å ta opp ting med, ene og alene på grunn av at det er et asymmetrisk forhold mellom en selv og den en skal gi en tilbakemelding til. Siden ledere har innflytelse over hvilke arbeidsoppgaver en får, hvilke prosjekter en blir engasjert i, og medarbeidernes lønnsutvikling, er det mange som frykter at det å gi en tilbakemelding kan slå negativt ut på en selv.

Sammen kommer vi på mange slike typer som det er spesielt vanskelig å gi tilbakemeldinger til. Men hva med venner? Er det lettere eller vanskeligere å gi tilbakemeldinger til kolleger dersom de også er venner? Er det noen forskjell i det hele tatt?

Med mål om sikre flyvninger er dette noe de har forsket på i luftfarten. Og det eksperimentene viser, er at de menneskene som arbeider sammen blir flinkere til å gi hverandre tilbakemeldinger etter hvert som de blir kjent med hverandre – inntil et visst punkt. For etter dette punktet er det faktisk motsatt utvikling – når kollegene har blitt godt kjent, er det mindre sjanse enn tidligere for at de gir hverandre tilbakemeldinger, og sjansen bare minker etter hvert som tiden går.

Kanskje handler det om at tilliten til kollegene blir sterkere i takt med at de blir bedre kjent, kanskje kan det forklares ved at kolleger som er venner nødig vil sette hverandre i forlegenhet ved å påpeke feil. Kanskje er begge de to forklaringene relevante.

Luftfarten tar disse funnene på største alvor, så det er ingen grunn til å være urolig. Etter eksperimenter som dette, er det bestemt at sammensetningen av kabinpersonalet stadig skal endres, for å bevare og fremme en positiv flyt av tilbakemeldinger.

Innsikten om at nære relasjoner kan svekke tilbakemeldingskulturen er viktig også på andre arenaer enn luftfarten. Alle arbeidsfellesskap er tjent med at menneskene som arbeider der sier fra til hverandre dersom noe er galt fatt. Det er derfor en stor risiko å ta når en ansetter venner som medarbeidere, i lederroller eller i styreverv.

Anne Rose Røsbak Feragen