Uavhengig observasjon
Vitenskap starter med å fremme en eller annen hypotese, og det er i praksis en slags kvalifisert gjetning fra en fagperson. Det er ikke noe særskilt vitenskapelig ved å fremme hypoteser, det er når man begynner å teste hypotesen det særskilt vitenskapelige gjør seg gjeldende. Hypotesen må begrunnes ved å prøves mot virkeligheten, og det gjør vi ved hjelp av observasjoner.
Men selv om observasjoner er avgjørende viktig for vitenskapen, knytter det seg stor usikkerhet til observasjoner. Hvorfor det? Jo, fordi vi mennesker aldri er passive når vi observerer – i observasjonen fortolker vi det vi observerer. Det vi ser påvirkes av våre forventninger, våre oppfatninger, vår kunnskap og våre omgivelser.
Dette er ikke minst en metodisk utfordring for fortolkningsfagene, som for eksempel psykiatri. Det har vært gjentatt mange ganger at psykiatri ikke er en eksakt vitenskap, men det er ikke i seg selv kritikkverdig eller uvitenskapelig. Det betyr bare at det objektet man utforsker ikke er direkte observerbart, du kan ikke veie det, måle det, eller observere det med et mikroskop.
Andre menneskers mentale tilstand er for eksempel ikke direkte observerbar. I den grad vi kan si noe om den, så må det skje ved at vi tolker det vi kan observere (handling og tale), og at vi slutter fra det til noe vi ikke kan se (deres indre tilstand).
Fordi studieobjektet til psykiatrien ikke er gitt på samme måte som fysiske gjenstander – en persons mentale tilstand er ikke direkte obeserverbar, den må fortolkes – så er det vanskelig å oppnå objektiv sikkerhet innenfor dette området. Det beste man kan oppnå er intersubjektiv enighet – dvs at to personer som har observert ett og samme fenomen uavhengig av hverandre er enige om at de har sett det samme.
Det krever da at man har mer enn én observatør – og at disse har gjort sine obeservasjoner uavhengig av hverandre, og også at de ellers er uavhengige av hverandre: De bør helst ikke være kollegaer, de bør helst ikke ha samarbeidet over lengre tid og den ene bør helst ikke ha vært sjefen til den andre. Alt dette for å sikre intersubjektivitet.
Psykiaterparet Husby og Sørheim har brutt med uavhengighetskravet på en rekke måter: De har ikke foretatt uavhengige observasjoner, de har vært kollegaer, de har stått i et leder-medarbeider forhold og de har samarbeidet i mer enn 50 sakker de siste ti årene.
Alt dette gjør det vanskelig å etablere en intersubjektiv enighet, og på den måten har de også forringet verdien av sin observasjon.
Einar Øverenget
