Til verkets pris
Onsdag 2. mai 2012 ble Edvard Munchs Skrik solgt for 119.922.500 amerikanske dollar på auksjonshuset Sotheby’s i New York. Intet annet kunstverk har noensinne skiftet eier på auksjon til en så høy pris. Verdens mest eksklusive diamanter er billigere. Så hvordan kan det ha seg at en tegning kan bli verdsatt så høyt?
I en viss forstand er det sant at Skrik bare er en tegning spent opp på en ramme, eller en gjenstand blant andre gjenstander i verden, med en viss vekt og utstrekning i rommet. Hadde vi satt verket på gulvet, måtte vi ha gått rundt det, hadde vi luktet på det, ville det sannsynligvis avgitt en duft, og hadde vi fått lov til å ta på det, kunne vi ha kjent om det har en ruglete overflate eller ei. Men hvis dette var hele fortellingen om Skrik, ville vi jo kunne lage en eksakt kopi og forvente en like høy salgssum for kopien – og slik er det jo ikke! Altså må det være noe mer.
Var er så kunstverket mer enn en fysisk ting? Vel, det må en kunstner inn i bildet, som har villet skape kunst eller presentere et objekt som kunst. Kunstforfalskeren kan være verdens beste i sitt fag – men verket vil aldri kunne bli Skrik på den måten at det er likegyldig om det er Munchs bilde eller en forfalskning som er under auksjonshammeren. For kunstverket er noe mer enn en gjenstand.
Så hvordan eksisterer egentlig kunstverket? I bevisstheten vår, som en ide, en opplevelse eller en forestilling? Mange har beskrevet det slik. Samtidig er det klart at kunstverket ikke kan eksistere uten én eller annen form for materialisering, så hvordan skal vi egentlig forstå det?
Filosofen Virgil Aldrich ser dette spørsmålet i sammenheng med spørsmålet om hvordan et menneske eksisterer. Et menneske kan jo både beskrives som en fysisk kropp og som et vesen med tanker, følelser og erfaringer. For å forklare menneskets eksistens introduserte den engelske filosofen P. F. Strawson begrepet ”person”. Personer er spesielle i den forstand at de både har gjenstandsegenskaper og sjelelige egenskaper. Slik er det også for kunstverket, hevder Aldrich, og han tar til orde for at også ”kunstverk” er et slikt spesielt begrep. (Kjørup 2000)
Med det som utgangspunkt kan vi forholde oss til Munchs Skrik både som en gjenstand blant andre gjenstander, og som et verk som erfares, oppleves og tolkes. Og vi kan være interessert i begge aspekter av verket. Det første kan gi opphav til spørsmål av typen: ”Hvor henger verket Skrik nå?”, i betydningen hvor kan vi reise for å se bildet? Det andre reiser spørsmål som: ”Hvilken rolle har verket Skrik spilt i utformingen av den moderne bevissthet?” og handler om verkets virkningshistorie og innhold.
Denne måten å forstå kunstverket på forklarer også hvorfor Tobias Meyer, auksjonarius og leder for samtidskunst ved Sotheby’s, kan si ”The Scream is worth every penny that the collector paid for it.” – uten at noen er villig til å si det samme om en perfekt kopi av bildet.
Anne Rose Røsbak Feragen