Kunst og erkjennelse
Denne uka har jeg hatt gleden av å se Sorga kler Elektra på Det norske teatret. Stykket er en overskriving av den antikke tragedien Orestien av Aiskylos, og det er den amerikanske dramatikeren Eugene O’Neill som har stått for omarbeidingen:
I O’Neills stykke er vi i den amerikanske borgarkrigen i åra 1865 og -66. Brigadegeneral Ezra Mannon og sonen Orin vender heim frå krigen. Heime ventar Christine og dottera Lavinia, men der er ikkje alt som det skal. Ekteskapet er i oppløysing, og Christine har forelska seg i sjøkapteinen Adam Brant, som har eit nedarva horn i sida til den stolte Mannon-familien. Saman planlegg dei å utnytte Ezra Mannons hjartesvikt og tar livet av han. Dottera Lavinia har gjennomskoda det heile, og saman med Orin følgjer ho etter sjøkapteinen og drep han om bord på skuta hans. Når Christine får høyre dette, bryt ho saman og skyt seg sjølv, sonen Orin går same vegen når søstera avviser han og ikkje vil ofre livet sitt på han. (Det norske teatret 2012 URL)
Drapene er mange og lyspunktene få, og både menneskesyn og verdensoppfatning er radikalt endret på de 2500 årene som har gått. Likevel følger publikum interessert med i over tre timer, kveld etter kveld, og nå er det klart at stykket settes opp igjen til høsten. Dette er ikke kunst som er laget for å behage, så hva forklarer stykkets kraft?
Med levende musikk og noen suverene rolletolkninger får den gamle fortellingen nytt liv. Men i følge den greske filosofen Aristoteles kunne de greske tragediene ha verdi også utover den kunstneriske verdien. Tragediene kan lære oss noe, sa Aristoteles: Tragedien er en form for poesi, og poesi har noe felles med filosofi, i den forstand at poesi også kommer med generelle påstander (Poetikken 1453b).
En av de viktige forskjellene mellom komedien og tragedien er i følge Aristoteles at førstnevnte representerer menneskene som dårligere enn de er i virkeligheten, mens sistnevnte omhandler mennesker som er edlere (Poetikken 1448a). Ettersom tragedieskikkelsene holder høyere standard enn samtidens mennesker, kan de tjene som forbilder for vanlige mennesker. Tragediene tilbyr eksempler på moralsk modne personer, og vi vet at forbilder spiller en viktig rolle i moralsk læring, slik Aristoteles ser det.
Om det er fordi det gir mulighet for moralsk læring at ”Sorga kler Elektra” spilles for fulle hus, skal være usagt. Men at forestillingen beskriver dype konflikter både i det enkelte individ og mennesker i mellom, er ganske sikkert, og etter min oppfatning er denne beskrivelsen så treffende, engasjerende, levende og relevant nettopp fordi den formidles fra scenen, gjennom kunsten.
Anne Rose Røsbak Feragen
