Ingen visere
På spørsmål om det fantes noen som var visere enn den greske filosofen Sokrates (470-399 f Kr), svarte orakelet i Delfi at ingen er visere. Sokrates hadde full tillit til orakelet, men dette kunne han virkelig ikke forstå. Han ga seg derfor i kast med å undersøke saken nærmere.
Med mål om å vise orakelet at det fantes andre som var visere, oppsøkte Sokrates en mann som gikk for å være særlig klok. Men Sokrates ble skuffet, for mens han snakket med mannen, oppdaget han at mannen slett ikke var så vis som folk skulle ha det til.
Etter å ha tenkt gjennom saken, måtte Sokrates medgi at han selv nok var den viseste av de to. ”Det er mulig at ingen av oss kan noe av betydning”, resonnerte han, ”men det er én viktig forskjell mellom oss: Den andre tror han kan noe når han ikke gjør det – når jeg ikke vet noe, så tror jeg heller ikke at jeg vet det.”
Det er lett å forstå at en som ikke har greie på ting, men tror at han har det, ikke kan være en vis mann. Men hvis det også er sant at heller ikke Sokrates vet noe som er verdt å vite, hvordan kan da orakelet i Delfi ha rett i at Sokrates er den viseste?
Vel, det å finne ut eller vite at noe ikke er tilfelle er ikke helt uten betydning. Tvert i mot, det finnes de som hevder at dette er den sikreste og derfor mest betydningsfulle kunnskap vi mennesker kan ha. En representant for dette synet er vitenskapsfilosofen Karl Popper (1902-1994). Vi kan aldri være helt sikre på at den hypotesen vi tester faktisk har reell forklaringsverdi, sier Popper, for det er ikke sikkert vi er i stand til å oppdage det hvis vi tar feil. Et bidrag til kunnskapsutviklingen vil det først være når vi tester en hypotese og oppdager at den må være gal, for med den erfaringen har vi fått kunnskap vi ikke tidligere hadde.
På mange spørsmål, som for eksempel spørsmålet om det regner ute, kan vi ved hjelp av common sense, eller sunn fornuft, finne fram til svaret. Men i svært mange tilfeller, er spørsmålet så komplekst at sunn fornuft ikke er nok. Kanskje må vi gjøre mange og krevende undersøkelser, uten engang å vite om vi er på sporet.
Spørsmålet om hvorvidt Anders Behring Breivik var utilregnelig da han begikk ugjerningene i fjor sommer, var et slikt spørsmål. Det første psykiaterparet var snare til å sette fram hypotesen om utilregnelighet. Siden syntes de å være mer opptatt av å bekrefte sin egen hypotese enn å fange opp tegn på at de kunne ta feil. De gikk i det som kalles bekreftelsesfellen.
I store, sammensatte eller viktige spørsmål kan det å være åpen for at en kan ta feil utgjøre den viktige forskjellen mellom feilspor og kunnskapsutvikling. Hvis orakelet i Delfi hadde rett, er det også forutsetningen for visdom.
Anne Rose Røsbak Feragen
Forestillingen Sokrates forsvarstale går nå på Nationaltheatret, regissert av Stein Winge og med Toralv Maurstad i rollen som Sokrates.
