Hvor lojale skal vi være?

Dramaet i Molde har aktualisert et sentralt etisk fenomen. Hvilken dose ønsker og forventer vi av forskjellige egenskaper? Aristoteles beskriver en god metode for å avgjøre dette: Den gylne middelvei.

Hvor snille skal vi være? Det er mulig å være for lite snill, absolutt – men kan man bli for snill, og hva kaller vi i så fall det? Det samme med toleranse. De fleste anerkjenner toleranse som en god og viktig egenskap, men kan det allikevel bli for mye av en slik god egenskap? Definitivt. Det er fullt mulig å bli for tolerant. Og hva med åpenhet? Jeg møter ofte mennesker som er opptatt av åpenhet, ikke minst i arbeidslivet. Vi er opptatt av åpenhet, er det mange som fremhever. Det er fint, svarer jeg, åpenhet er en viktig egenskap. Men hvor åpne er dere? Er det slik at dere ringer hverandre om natten og snakker om drømmer? Det er i så fall veldig åpent. De fleste trekker seg på det punktet. Ikke så åpen, svarer de.

Aristoteles’ gylne middelvei utfordrer vår tendens til å tenke enten – eller, og heller tenke i retning av for mye eller for lite. Mot er en av de klassiske dydene, men hva er riktig mengde mot? Vel, sier Aristoteles. La oss benytte den gylne middelvei. Mot befinner seg på en gyllen middelvei mellom for lite mot og for mye mot. For lite mot kaller vi feighet, for mye mot blir overmot. Begge deler er problematisk. Men hva er da riktig megde mot? Det er litt opp til oss selv å finne frem til det på bakgrunn av den situasjonen vi befinner oss i. Hva er riktig mengde mot i denne situasjonen?

Lojalitet er også en egenskap vi setter pris på mellom mennesker. Men fortsatt kan vi stille spørsmålet: Hva er riktig mengde lojalitet. Kan det blir for lite lojalitet noen ganger? Definitivt. Vi har et ord for det: Illojal. Kan det også bli for mye lojalitet? Og har vi ord for det? Flere, skulle jeg tro. Lydighet er ett. Selvutslettende et annet. Uselvstendig er et tredje. Men hvordan vet vi hva som er riktig mengde i lojalitet?

Vel, det har med sammenhengen å gjøre. Er det i forhold til den du har giftet deg med, eller din arbeidsgiver – eller hva med et fotballag? Når du gifter deg med en person, tenker vi vel at du ikke gjør det under den forutsetning at du vil bli gift helt til det kommer et bedre tilbud. Om du gifter deg, bør du med rette kunne forvente en lojalitet som er sterkere enn som så. Men hva om du er ansatt i en virksomhet? Er det da en rimelig forventning å ha at du vil forbli ansatt i denne virksomheten, selv om du får et bedre tilbud? Nei, jeg tror kanksje det er å forvente mer lojalitet enn hva som rimelig er.

Men hva om du er trener for et fotballag – og får et tilbud fra en annen klubb, som er mer interessant sportslig så vel som økonomisk. Er det illojalt å vurdere et slik tilbud? Er det illojalt å ta imot det? Nei. I en så gjennomkommersialisert og gjennomkompetitiv verden som fotballen i dag er, mener jeg det er urimelig å forvente en lojalitet som gjør at du sier nei til et mer spennende tilbud. Arbeidsgiveren din vil for eksempel heller ikke la seg styre særlig av lojalitet om du ikke leverer varene.

Men hva har skjedd? Er Solskjær en i overkant lojal person? Eller fikk han bare et enda bedre tilbud?

Einar Øverenget