Hastverk er lastverk

22/7-kommisjonens rapport ble offentliggjort mandag 13. august, nærmere bestemt kl 12. Kommisjonens leder, Alexandra Bech Gjørv, la fram hovedpunktene i rapporten på en pressekonferanse som begynte kl 13. Kl 15.30 samme dag stilte statsminister Jens Stoltenberg og justisminister Grete Faremo til en ny pressekonferanse, der de kommenterte 22/7-kommisjonens funn. Den offentlige debatten har siden vært sentrert rundt spørsmålet om hvem som bør sies opp eller selv fratre stillingen sin. Politidirektøren har sagt opp, en ny er ansatt i hans sted, og flere omrokkeringer er i vente.

Det er avdekket systemsvikt og ansvarsforvirring, og det er klart at beredskapsplaner ikke ble fulgt og at viktige sikkerhetstiltak ikke var på plass da det virkelig gjaldt. Det er alvorlig. Og rapporten bør få konsekvenser. Men hvorfor dette hastverket?

Sikkerhet og beredskap er eksempler på statens primæroppgaver. Det hersker ikke alltid enighet om hvilke tiltak som er best egnet, og løsningene er komplekse. Hva som bør gjøres bør derfor være gjenstand for grundig vurdering – alt kan ikke, og bør heller ikke, løses gjennom straksvedtak.

22/7-kommisjonen rapporterer dessuten om en kultur der det er uklart hvem som har ansvar for vitale prosjekter, og der det kan være lang vei mellom ord og handling. En vet altså noe om hva det skorter på, men det å endre en kultur tar tid. Det kan ikke vedtas.

Sextus Empiricus var en av antikkens skeptikere, eller pyrrhonister, som de kalte seg selv. I spørsmål der det ikke finnes noe klart svar, bør vi utsette å felle dommer, mente han. Hvis en stoler på at det inntrykket en først danner seg er rett, er det fare for å ta feil. I saker der det ikke er opplagt hva som er tilfelle, bør en derfor forsøke å sette fram en forklaring til, en forklaring som står i motsetning til og som ikke lar seg forene med den første. Bare sånn kan vi unngå å havne i den fellen det er å feste lit til en forklaring som er feil.

For skeptikerne var det selve undersøkelsen som var målet. Det er det ikke for oss. Vi skal komme fram til gode løsninger og følge opp med praktisk handling, og vi bør sette en tidsfrist. Men skynder vi oss, er det fare for at vi velger dårlige løsninger eller at vi iverksetter prosjekter som ennå ikke er tilstrekkelig modnet, og det har vi ikke tid til.

Anne Rose Røsbak Feragen