Fordommer – på godt og ondt

Å bli beskyldt for å være fordomsfull er vel noe av det verste. Mange vil nok heller kalles egoistiske enn fordomsfulle, for å være en som dømmer folk på forhånd og som tillegger andre mennesker egenskaper uten grunn, hvem vil vel være det?

NRK sender nå en programserie viet til nettopp fordommer, der programlederen går fordommer mot tro, rase, status, sykdom, utseende og seksualitet etter i sømmene. Til grunn for serien ligger forestillingen om at fordommer er noe negativt, men er det virkelig alt vi har å si om fordommer? Er fordommer alltid et onde?

På det spørsmålet vil flere av filosofihistoriens viktige stemmer svare nei, men det forutsetter en litt annen forståelse av ordet ”fordommer” enn den vi belager oss på til daglig.

To betydninger
På midten av 1900-tallet ga den tyske filosofen Hans Georg Gadamer en ny betydning til ordet ”fordommer”. For å holde de to betydningene fra hverandre, valgte han å skrive ordet på vanlig måte når han siktet til den dagligdagse betydningen av ordet, og så satte han inn en bindestrek mellom første og andre ledd når han mente noe annet.

Når Gadamer bruker ordet ”for-dommer”, er det et nøytralt ord. For-dommer er ikke noe negativt, slik fordommer er. Nei, men det er ikke noe positivt heller. Det er i stedet en rent beskrivende term om de oppfatningene og holdningene vi har med oss når vi forsøker å forstå noe.

Vi har alle med oss noen oppfatninger og holdninger som ligger til grunn når vi forsøker å forstå noe, og dem trenger vi. Tenk deg hvordan det ville vært om du sto midt i et trafikkert kryss uten en eneste fordom? Ville du forstått at du var i fare? Hadde du tenkt at du måtte komme deg i sikkerhet? Ville du visst hvordan du skulle redde deg ut av situasjonen? Nei, ikke uten at du hadde noen oppfatninger og holdninger med deg fra før.

Til hjelp – eller til hinder?
Men dette er gammelt nytt. Det nye med Gadamers bidrag var erkjennelsen av at vi ikke kan vite om de holdningene og oppfatningene vi har med oss vil hjelpe oss til å forstå – eller føre oss ut på ville veier. Noen av dem stemmer med virkeligheten og er derfor vel verdt å ta med seg videre. Andre er det vi vanligvis kaller fordommer – oppfatninger og holdninger som ikke har grunnlag i virkeligheten og som derfor vil stå i veien for å forstå det vi ønsker å bli bedre kjent med.

Gadamer foreslår at vi dropper ordet ”fordommer” slik vi har pleid å bruke det, for å erstatte det med ordet ”for-dommer”, som et samlebegrep for alle slags oppfatninger og holdninger som vi bringer med oss når vi skal forstå noe, så er vi iallfall åpne om at vi ikke riktig vet hvilke vi skal satse på. Vi bringer uansett for-dommene våre med oss når vi skal tolke noe. Da er det bedre at vi er klar over at noen av dem kan være til hinder for forståelse, enn at vi tror at vi kan skille de riktige fra de gale før vi begynner når vi faktisk ikke kan det.

Vi kan selvfølgelig fortsatt ta feil. Forskjellen er at vi vet at vi kan ta feil, og at vi derfor hele tiden kan sjekke om den forestillingen vi har ser ut til å stemme med det vi har foran oss og som vi forsøker å forstå.

Kan fortsatt ta feil
Det er altså ikke galt i seg selv å ha for-dommer. Galt blir det først om vi glemmer – eller fortrenger – at vi kan ta feil. Den amerikanske psykologen David Rosenhan utførte i 1973 et eksperiment som viser oss hvor viktig det er å huske på at vi kan ta feil.

Rosenhan sendte åtte friske personer til ulike psykiatriske sykehus. Fire av dem var psykologer eller psykiatere, og blant de andre fire var en husmor, en maler, en barnelege og Rosenhan selv. Når de fikk tid til samtale med en psykiater, skulle de si at de hørte stemmer inne i hodet sitt. Om de fikk spørsmål om når stemmene kom og hvordan det hele artet seg, skulle de svare slik at de fiktive symptomene kunne være eksempler på erfaringer knyttet til eksistensielle lidelser. Alle de åtte ble lagt inn, og sju av dem med diagnosen schizofreni.

Når liksompasientene først var lagt inn, skulle de opptre naturlig og svare ærlig på de spørsmål som ble stilt. Liksompasientene ble likevel ikke avslørt eller friskmeldt. De ble etter hvert utskrevet, etter i gjennomsnitt 19 dager, de fleste med diagnosen ”schizofreni under tilbakegang”.

Det må likevel ha vært mulig å oppdage at de åtte faktisk var friske. Det var iallfall flere av de faktiske pasientene som mente at liksompasientene måtte være forskere eller journalister. ”Hva gjør du her?” var det en som sa. ”Du er da ikke syk?”.

Eksperimentet ble siden kritisert: ”Det var ikke rart de friske ikke ble oppdaget, når Rosenhan sendte liksompasienter bare til dårlige sykehus,” lød kritikken. Rosenhan gikk derfor med på å gjøre et eksperiment til, denne gangen ved de antatt gode sykehusene. Her var det flere liksompasienter som ble avslørt. Det de ikke visste, var at Rosenhan ikke hadde sendt noen.

Anne Rose Røsbak Feragen

Fordommer var tema også for et innslag på Norgesglasset, NRK P1, onsdag 18. ferbruar 2015, der undertegnede var invitert som bidragsyter. Innslaget kan høres her: «Hvorfor er fordommer så viktig?»