Finnes onde mennesker?

Ondskapens opprinnelse er en av de store filosofiske, teologiske og psykologiske spørsmål, og det vi spør oss om er følgende: Hva er det som får mennesker til å utføre onde handlinger? Er det fordi de vil det onde? Eller tror de at de gjør et gode? Eller er det et nødvendig onde for å nå et gode?

En ting er at mennesker er i stand til å utføre onde handlinger, men finnes også onde mennesker? Det finnes mange innfallsvinkler på ondskap, men en som står sentralt kommer fra Sokrates.

Intet menneske kan ville det onde for det ondes egen skyld, hevdet Sokrates – og han rører med dette ved et riktig punkt. Når mennesker gjør det onde er det for det meste at de vil oppnå et eller annet gode ved det onde – så selv onde handlinger har det gode som sin følgesvenn – men dette gode kan være noe som de fleste av oss vil avvise som et gode.

Når ondskapen blir ond nok, kan det være fristende å hevde at det finnes onde mennesker – ganske enkelt for å si noe om opprinnelsen til denne ondskapen. Men det er ikke sikkert man har tilført diskusjonen noe særlig ved å gjøre det, enn si forklart noe som helst. La oss si at vi forklarer et menneskes onde handlinger ved å peke på at denne personen er ond. Med andre ord, han har handlet ut fra sin onde natur – og hvis hans natur er ond, da har han ikke noe annet valg enn å gjøre dette onde. Hvis vi forklarer onde handlinger ut fra menneskers onde natur oppnår vi strengt tatt ikke noe annet enn å frita personen for ansvar for disse handlingene. Hvis man er ond som person, ja, da har man ikke annet valg enn å gjøre dette onde – og dermed gir det ikke mening verken å dømme eller fordømme denne personen.

Derfor gir det mer mening å snakke om onde handlinger, og ta utgangspunkt i at det er mulig for mennesker å velge disse onde handlingene – på samme måte som det er mulig å velge bort onde handlinger. Hvis vi kan vise at en person fritt har valgt å gjøre det onde – vanligvis for å oppnå et eller annet mål som denne personen selv betrakter som et gode – ja, da er det også mulig å holde denne personen både moralsk og juridisk ansvarlig for denne handlingen.

Hvis man introduserer forklaringsmodeller på ondskap som gjør det umulig for oss å ansvarliggjøre menensker for det de har gjort, har vi ikke oppnådd særlig mye. Og hva mer er, det er vanskelig å hevde at en person er ond. Selv de mest brutale og ondskapsfulle mennesker vi kjenner til i historien har også vært i stand til å gjøre gode ting. Selv om Anders Behring Breivik har utført uhyrlige og groteske handlinger, må ikke det innebære at han ikke også har vært i stand til å gjøre gode ting. Men om han har vært i stand til å gjøre det gode, så unnskylder det på ingen måte de onde handlinger han nå har utført. Men da kan vi faktisk holde ham ansvarlig for det han har gjort.

Einar Øverenget