Et ultimatum

Hvis du får en tusenlapp som skal deles med en kollega, hvor stor del vil du beholde selv? Og hvor liten andel tror du kollegaen din er villig til å akseptere? Hvis dere blir enige, får dere pengene – hvis kollegaen derimot takker nei, får dere ingenting.

Ultimatumspillet blir dette kalt, og det har spilt en viktig rolle i forskning på menneskelig samhandling. Er det egeninteresse som styrer oss, eller er mennesket et altruistisk vesen?

Den som søker å fremme sin egen interesse, vil ventelig foreslå å gi en liten andel til kollegaen og beholde mesteparten selv. En kollega av samme kaliber vil sannsynligvis akseptere forslaget, til tross for en ujevn fordeling, fordi det oppfattes som bedre å få litt enn ingenting.

Men om det var disse resultatene vi forventet, må vi tenke om igjen. Forskning viser at de aller fleste foreslår å dele helt eller nesten likt, der den første beholder 50 eller 60 prosent selv og gir 50 eller 40 prosent til den andre. Like interessant er det at den andre stort sett aksepterer et tilbud om å få 50 eller 40 prosent, men ikke noe lavere. Kollegaen er altså villig til å takke nei til 300 kroner eller mindre, selv om alternativet er null kroner. Hvordan kan det ha seg?

Denne forskningen gjør til skamme den utbredte forestillingen om at mennesket dypest sett er et kalkulerende vesen. Det er ikke bare egen vinning som motiverer. Noen ting er så viktige for oss at vi er villige til å takke nei til penger for dem – i dette eksempelet rettferdighet. Når det store flertall takker nei til 300 kroner, er det fordi fordelingen oppleves urettferdig.

At vinning ikke alltid trumfer over andre verdier, ser vi også et eksempel på i årets landbruksoppgjør. Det er allment kjent at bøndene ville ha oppnådd mer hvis de hadde fortsatt forhandlingene. Likevel valgte de å bryte og i stedet gå til aksjoner. Dette for å sette fokus på det de oppfatter som løftebrudd etter fjorårets landbruksmelding.

Anne Rose Røsbak Feragen