Et gode å bli holdt ansvarlig

Hvis det er tvil, skal tvilen komme tiltalte til gode. Dette er et helt grunnleggende rettssikkerhetsprinsipp: Det er bedre at 10 skyldige går fri enn at 1 uskyldig dømmes. I rettssaken mot Anders Behring Breivik lå det en stund an til en problemsstilling knyttet til dette prinsippet. Han mente selv at han var tilregnelig, men det ene av de to psykiaterparene hadde kommet frem til at han var psykotisk. Mange mente at med deres uttalelse, så var det etablert tvil med hensyn til hans tilregnelighet, og at den tvilen da skulle komme tiltalte til gode. Men hva ville «tiltalte til gode» innebære i denne saken?

Det vanlige er at forsvarer prosederer på utilregnelighet (som også kalles frifinnelse blant forsvarsadvokater) og at aktor går for tilregnelighet. Er det tvil da, så skal det komme tiltalte til gode – og det innebærer at tvilen medfører utilregenlighet. Men hva om situasjonen er omvendt? Hva om tiltalte selv ønsker å bli betraktet som tilregnelig?

Mange har pekt på at det er upløyd juridisk mark. Holdningen synes å være at tiltaltes egne ønsker ikke nødvendigvis tillegges vekt, men hva som mer generelt regnes som et gode for et menneske. Om et mentalt sykt menneske ønsker å bli betraktet som frisk, tenker man at det ikke er et gode å betrakte ham som frisk. Han er syk og vet derfor ikke sitt eget beste.

Men, og det blir nok en viktig del av debatten i etterkant av denne saken, mye av litteraturen i dag går i motsatt retning. Selv om det foreligger mental sykdom, selv ganske alvorlig mental sykdom, mener man at det er et gode for et menneske å bli betraktet som ansvarlig. Det er en bekreftelse av deres menneskelighet og et gode for ethvert menenske – syk eller frisk.

Einar Øverenget