En profesjonell leder

På Politiets fellesforbunds landsmøte denne uka sa flertallet ja til generell bevæpning av norsk politi. Det er samtidig kjent at lederen av forbundet, Arne Johannessen, har vært i mot forslaget. Er han da den rette til å lede forbundet i tida som kommer?

Dette spørsmålet sto sentralt da Dagsrevyen dekket saken (08.11 2012). ”Er ikke dette et viktig verdispørsmål som en ikke bare kan endre mening om over natten?” ville programlederen vite.

Programlederens spørsmål forvirrer. Standpunktet kan ha med verdier å gjøre, men ikke nødvendigvis. Det kan like gjerne være knyttet til en overbevisning basert på forskning og erfaringer fra andre land, med bevæpnet politi. Men så langt, så godt – med litt velvilje forstår vi hva programlederen mener, at det handler om en sak Johannessen har vært sterkt engasjert i.

Det neste er det verre med, uttalelsen om at en ikke bare kan endre mening om saken over natten. For hvem har sagt at forbundets leder har endret mening? Johannessen holdt en appell mot generell bevæpning tidligere samme dag. Det er derfor ingen grunn til å tro at han har endret oppfatning, eller at han kommer til å gjøre det i nærmeste framtid. Men det er han heller ikke forpliktet til å gjøre.

”Som forbundsleder har jeg én ting å gjøre nå, og det er å kjempe for flertallet sitt syn,” var Johannessens svar, og det kan han utmerket godt gjøre uten selv å endre mening. Det viktige er at han nå legger sin personlige oppfatning til side og viser dedikasjon til forbundets beslutning. Det er dette som er å være profesjonell, å evne å sette til side sin egen oppfatning når situasjonen krever det.

Vi kan alle oppleve konflikt mellom våre personlige oppfatninger og det den profesjonelle rollen krever av oss. Det kan vi stort sett leve godt med. Det er først når saken er av en slik art at det går på vår personlige integritet løs at det er virkelig er utfordrende, og i slike saker er utfallet åpent. Kanskje vil en, som Johannessen, kunne fortsette å arbeide for virksomhetens prosjekt. Kanskje er en så personlig engasjert at det er umulig å arbeide for et annet syn på saken, og da kan det selvfølgelig være aktuelt å slutte i jobben.

Da programlederen ikke fikk det svaret hun ventet, fortsatte hun utspørringen: ”Er ikke dette et spørsmål du kunne ha satt din stilling på?”

Vel, så lenge Johannessen gjør som han sier og arbeider for forbundets prosjekter, ikke sine personlige kjepphester, og så lenge medlemmene har tillit til han som leder, ja, da kan han fortsette nøyaktig så lenge som han vil. Det er først i tilfeller der det oppleves umulig å sette egen oppfatning til side at en kan bli nødt til å si fra seg stillingen, og generell bevæpning av norsk politi er altså ikke en slik sak for Arne Johannessen.

Anne Rose Røsbak Feragen