En felles fortelling?
22. juli-høringene er over. Under høringenes siste dag omtalte statsminister Jens Stoltenberg 22. juli-kommisjonens rapport som ”vår felles fortelling”. Denne fortellingen har så langt stått uimotsagt, ikke nødvendigvis med rette.
22. juli-kommisjonens rapport inneholder delvis en analyse av hva som gikk galt, delvis en rekke tiltak for å overkomme de utfordringene som er avdekket. Den anbefalingen kommisjonen selv beskriver som viktigst er:
«…at ledere på alle nivåer i forvaltningen arbeider med å styrke sine egne og organisasjonens grunnleggende holdninger og kultur knyttet til risikoerkjennelse, gjennomføringsevne, samhandling, IKT-utnyttelse og resultatorientert lederskap.»
Denne anbefalingen impliserer at ledere og andre ansatte i berørte departementer har dårlige holdninger. Kommisjonen har imidlertid ikke noe belegg for å hevde at det er tilfelle. Det har ei heller kommet fram under 22. juli-høringene.
Det er i og for seg ingen svakhet ved rapporten at kommisjonen ikke har belegg for dette, for all erfaring viser at det er svært vanskelig å måle folks holdninger. Siden holdningene er noe som ligger inne i den enkeltes bevissthet, kan vi verken bruke instrumenter eller ty til observasjon. Så hvem har da autoritet til å si noe om hvilke holdninger et menneske har? Vedkommende selv? Klarer vi i så fall å være ærlige om vi får spørsmål om egne holdninger, og har vi den grad av selvinnsikt som behøves for å kunne gi treffende svar?
Når miljøer som i en årrekke har drevet forskning på holdninger har gitt opp slike prosjekter, er det ikke rimelig å forvente at 22. juli-kommisjonen skal lykkes. Det en derimot må kunne forvente, er at kommisjonen ikke presenterer konklusjoner eller forslag til tiltak som det ikke er grunnlag for.
Nå er det ikke nødvendigvis noen sammenheng mellom det å ha gode holdninger og det å gjøre det rette. Forskningen, og for den saks skyld historien, er full av eksempler på at mennesker med antatt gode holdninger er villige til å gjøre uhyrlige ting – og motsatt, at mennesker med påstått dårlige holdninger stadig gjør gode gjerninger. Det virker derfor feilslått å forsøke å forklare hvorfor det gikk galt ved å peke på holdningene til dem med et profesjonelt ansvar før, under og etter 22. juli 2011.
Dette er ikke nødvendigvis dårlig nytt, nei, tvert i mot. Det ville vært et mye vanskeligere utgangspunkt om det virkelig var holdningene det skortet på, for holdninger er seiglivet materiale. Mennesker endrer ikke holdningene sine bare fordi noen ber dem om å gjøre det. Nei, holdninger formes og utvikles i sosiale fellesskap, der vi tar etter mennesker vi ser opp til. Om det så var behov for en holdningsendring, kunne vi altså gjøre lite annet enn selv å gå foran som et godt eksempel og håpe på det beste.
Ved å anbefale holdningsarbeid i departementene oppnår 22. juli-kommisjonen lite annet enn å mistenkeliggjøre de ansatte. Det er samtidig fare for at anbefalingen trekker oppmerksomhet, tid og ressurser bort fra det viktige arbeidet med å styrke de ansattes evne til samhandling, gjennomføring og risikoerkjennelse, med mål om å unngå at noe tilsvarende skjer igjen.
Anne Rose Røsbak Feragen
