Etikk, verdier og filosofi i arbeid

Den intensjonelle feilslutning

28. september 2012

Sokrates slo seg til ro med det at han ingenting visste. Det var først da orakelet i Delfi mente at Sokrates var den viseste av alle at han syntes han måtte undersøke saken nærmere. Han oppsøkte derfor først en mann som gikk for å være vis, med mål om å bekrefte at den andre var mer innsiktsfull enn han selv. Da det ikke lyktes, fordi Sokrates fant ut at mannen trodde han visste ting han viste seg ikke å ha greie på, søkte han videre.

Etter å ha erfart at det samme gjaldt politikere, forteller Sokrates i forsvarstalen sin at han gikk videre til dikterne og fikk dem til å lese de beste verkene sine. Da oppdaget Sokrates at publikummets forklaringer av diktene var langt bedre enn dikternes egne utlegninger. Likevel hevdet de å ha greie på ting de åpenbart ikke visste noe om. Sokrates fortsatte derfor sin søken.

Vi skal imidlertid dvele litt ved Sokrates’ funn, for kan det virkelig stemme, at kunstneren ikke er noen autoritet når det gjelder meningen i egne kunstverk?

Det er ikke så helt uvanlig å tenke at det er kunstneren vi må henvende oss til for å finne ut hva verket handler om. Et eksempel som får mange til å le er når det står en bruksgjenstand inne på et museum, for eksempel en brannslange, og de besøkende betrakter den som om den skulle være et kunstverk. Kanskje synes de gjenstanden har estetiske kvaliteter og funderer over både form og innhold. Også blir det litt pinlig når omviseren forteller at brannslangen faktisk er en bruksgjenstand, ikke et kunstverk.

Men hva om gjenstanden er utstilt som et kunstverk og kunstneren bare driver gjøn med oss? For noen år tilbake var det en kunstner som leverte inn et ark med noen kruseduller på til Høstutstillingen i Oslo. Han var verken drevet av kunstneriske ambisjoner eller intensjoner. Han syntes bare det ville være interessant å se om tegningen ble antatt, kanskje som en kommentar til de kriteriene juryen legger til grunn, og det ble den altså, og de som besøkte utstillingen forholdt seg derfor til tegningen som et kunstverk.

Men hvordan kan vi si at en tegning er et kunstverk når kunstneren selv mener det ikke er det? Vel, et kunstverk blir ikke til bare gjennom kunstnerens hånd, men også gjennom mottakelsen av det. Og juryen så sannsynligvis kunstnerens kruseduller som en del av en kunsthistorisk tradisjon og mente det hadde noe å tilføre. Det innsendte bidraget ble derfor oppfattet som et kunstverk.

Mens naturvitenskapen forklarer fysiske fenomener og sammenhenger, er hermeneutikk en metode for å forstå meningsbærende materiale, som for eksempel lovtekster, religiøse tekster – og kunstverk. Og en god tolkning er i følge hermeneutikerne et resultat av en frem og tilbake-bevegelse mellom verket, tolkningene våre, og kunnskap om opphavspersonen, samtiden og andre verk som det er naturlig å ta med i betraktning.

Et verk som Henrik Ibsens Et dukkehjem har blitt presentert på stadig nye måter, for stadig nye tilskuere, til ulike tider og på ulike steder. Det kan ha vært med på å vise oss nye sider ved verket, eller åpne opp for tolkninger vi ellers ikke hadde oppdaget. Kanskje var Ibsen mest opptatt av menneskets eksistensielle frihet da skuespillet ble skrevet. Det er ikke dermed galt å lese verket som et innlegg i likestillingsdebatten.

Kunstnerens intensjon er altså bare en del at det materialet som ligger til grunn for gode tolkninger av et verk. For vi må ta høyde for at de som tolker verket finner relevant mening som kunstneren ikke selv har hatt i tankene. På samme måte må vi ta med i beregningen at kunstnerne ikke alltid lykkes med å formidle det de ønsker. Kunstnerens intensjon må derfor ikke forveksles med verkets mening. Den som likevel gjør det, begår det hermeneutikerne kaller den intensjonelle feilslutning.

Sokrates’ påstand om at kunstneren ikke har siste ord i spørsmål som gjelder kunstverkets mening er altså en grunnstein i det systematiske arbeidet med å tolke kunstverk, så vel som lovtekster og religiøse tekster.

Anne Rose Røsbak Feragen

Teksten er skrevet etter å ha sett Nationaltheatrets forestilling Sokrates’ forsvarstale, med Toralv Maurstad i rollen som Sokrates og Stein Winge på regi.