Bedre å lide urett

Sokrates ble av sine samtidige anklaget for å ha villedet de unge, og anklagerne mente døden var en passende straff. I Nationaltheatrets forestilling Sokrates forsvarstale møter vi, i Toralv Maurstads skikkelse, en uredd filosof, alvoret til tross. I løpet av forestillingen tar Sokrates for seg alle de anklagene som er fremført, og han går systematisk til verks når han svarer.

Når Sokrates finnes skyldig, og det eneste som gjenstår er straffeutmålingen, får vi følge et resonnement som viser at døden slett ikke er noe å frykte. For hvis døden betyr slutten på sanseopplevelser og erfaringer, ja, da er det ingenting å grue seg for. Og om det skulle være liv etter døden, så er det jo det for alle, og det å kunne møte klassiske helter som for eksempel Homer til en samtale, ville vært en stor glede for Sokrates, og altså noe å glede seg til, intet å frykte.

Men er dette nok til å forklare den dødsdømtes sinnsro? Nei, jeg tror det ligger noe mer til grunn.

I dialogen Gorgias hevder en av samtalepartnerne til Sokrates at det er verre å lide urett enn å gjøre urett, og som eksempel viser han til tyrannen Arkelaos som har makt til å forsyne seg av all verdens rikdom, ustraffet, og sånn sett må være det lykkeligste mennesket.

Sokrates kaster seg snart inn i diskusjonen, og gjennom samtalen avdekker han at det må være verre å gjøre urett enn å lide urett, altså tvert om. Så hvordan kommer han til det?

Sokrates viser at den som gjør urett gjør seg skyldig i en ugjerning. Den som utfører ugjerningen har kanskje vunnet en fordel, om det så er makt, penger eller eiendom, men han har tapt anstendighet, og hindrer derfor seg selv fra å bli lykkelig. For veien til det gode liv går gjennom indre harmoni, sier Sokrates, og slik harmoni opplever bare det anstendige, rettferdige menneske.

Den som utsettes for urett har riktignok lidd under andres ugjerninger, men er likevel den moralske vinneren. For den som lider urett kan leve i anstendighet, og har slik sett alle muligheter til å leve et fullendt liv.

Sokrates mener nok selv at athenerne begår en stor urett når de vil straffe han for å drive filosofiske undersøkelser. Han slår seg likevel til ro med det, for etter hans syn er det verre for et menneske å begå en ugjerning enn å lide under andres ugjerninger.

Anne Rose Røsbak Feragen