Å stirre seg blind
Statsråd Jonas Gahr Støre fikk gjennomgå i Stortingets høring denne uka. Var han habil da han som utenriksminister bevilget seks millioner kroner til opprettelsen av stiftelsen Senter for nordområdelogistikk (CHNL)? Eller burde han på grunn av vennskapet med Felix Tschudi, stiftelsens styreleder, ha overlatt beslutningen til andre – eller iallfall ha drøftet spørsmålet med lovavdelingen?
Så langt har kritikerne fokusert på to spørsmål: (1) Hvor gode venner er egentlig Felix Tschudi og Jonas Gahr Støre? og (2) Er habilitetsreglene overholdt?
På det første punktet har Støre forandret forklaring underveis, men det som nå er klart, er at de to har kjent hverandre lenge og at de fortsatt omgås. På det andre punktet er juristene uenige. Det er derfor foreløpig uklart om Støre har brutt reglene.
Det er selvfølgelig viktig å undersøke om utenriksministeren har gjort seg skyldig i regelbrudd, og for å kunne avgjøre det, må en kanskje finne ut hvor nær relasjon de to har hatt. Når det er sagt, er det grunn til å stille spørsmål ved om svaret på disse to spørsmålene har den forklaringskraft som mange synes å legge opp til. Én ting er hva reglene sier – en helt annen er hvordan saken ser ut for Stortinget og stemmegiverne. Det spørsmålet ble behandlet i blogginnlegget fra 23.03 2012, ”Hvordan ser det ut for andre?”.
Et annet viktig aspekt er at vi er langt mer utsatt for påvirkning enn det vi liker å tro. Professor i informatikk ved UiO, Magne Jørgensen, kan fortelle at selv gaver av minimal kommersiell verdi, som en nøkkelring, en kulepenn eller en kopp kaffe, kan ha stor innvirkning på hvordan vi oppfatter det produktet eller den avtalen som giveren presenterer. At vi også påvirkes av bekjentskaper er gammelt nytt – og selve grunnen til at habilitetsreglene finnes.
Gjennom habilitetsreglene forsøker vi å unngå at beslutninger som gjelder tildeling av offentlige midler, tilbud eller andre ressurser farges av slektskap, vennskap eller andre personlige bånd. Slike beslutninger skal i stedet tas på saklig grunnlag, slik at offentlige ressurser går til berettigede personer, ikke til dem som tilfeldigvis står beslutningstakeren nær på en eller annen måte.
Vi kan likevel ikke ta for gitt at den som handler i tråd med habilitetsreglene vil være uhildet i beslutningssituasjoner – det viser forskningen som det ble referert til over. Ved å fokusere på regelverket alene, står en derfor i fare for å stirre seg blind på det vesentlige – nemlig spørsmålet om beslutningen ble påvirket av relasjonen mellom Støre og Tschudi.
Hvorvidt Jonas Gahr Støres beslutning ville vært en annen om han ikke kjente stiftelsens styreleder fra før, er svært vanskelig å avgjøre – ja, kanskje umulig. Det er likevel god grunn til å minne om hvor utsatt vi er for påvirkning i beslutningssituasjoner, for det er først ved å ta dette inn over oss, at vi har mulighet til å fristille oss.
Anne Rose Røsbak Feragen
