Å ansette venner

Ord som inhabilitet, kameraderi og maktmisbruk har vært gjengangere i den offentlige debatt denne høsten. Vennskapet mellom tidligere politidirektør Øystein Mæland og justis- og beredskapsminister Grethe Faremo skapte en del hodebry, og debatten rundt næringsminister Trond Giske får nytt liv hver gang det avsløres at det er venner av han som sitter i sentrale stillinger i norsk arbeidsliv.

Det kan hende at de menneskene det gjelder har fått disse jobbene fordi de er best kvalifisert – men det vet vi ikke. Og det faktum at det er en nær relasjon mellom en statsråd og en som får en toppstilling er nok til å reise spørsmålet: Fikk vedkommende jobben på grunn av bekjentskapet?

For hvis det er tilfellet, er det en rekke andre spørsmål som melder seg: Fikk vedkommende dermed en utilbørlig fordel? Var det andre kandidater som ble forbigått? Er vedkommende egentlig kvalifisert for stillingen?

Og her er vi ved kjernen i problemstillingen, for når mennesker blir tildelt sentrale posisjoner med stor innflytelse eller høye lønninger, eller begge deler, forventer vi at det er en saklig grunn til det og at ansettelsesprosessen har vært rettferdig.

I etikken beskrives rettferdighet gjennom likhetsprinsippet som sier at like tilfeller skal behandles likt, og de aller fleste gir sin tilslutning til dette prinsippet. Prinsippet sier ikke at likebehandling er et gode i seg selv, bare at hvis tilfellene er like på relevant måte, ja, så bør de også behandles likt.

Likhetsprinsippet åpner også for å behandle saker forskjellig, men da kreves det at vi kan peke på en relevant forskjell mellom tilfellene. I denne sammenhengen kan relevante egenskaper være for eksempel kompetanse, erfaring eller personlige egenskaper – ikke bekjentskaper.

Dersom den ene jobbsøkeren er bedre kvalifisert enn den andre, er det altså helt uproblematisk at det er den best kvalifiserte som får jobben. Dersom det ikke foreligger en saklig grunn, vil mange derimot mene at ansettelsen er urettferdig.

Nå kan det jo hende at det i alle de tilfellene som rulles opp er et saklig grunnlag for å slippe nettopp Giskes bekjentskaper til. I så fall har ansettelsen tålt likhetsprinsippets prøve.

Problemene er likevel ikke ryddet av veien. Revisorer er som politikere helt avhengige av tillit fra myndighetene og befolkningen for øvrig. Når de står overfor vanskelige valg, er de derfor vant med å vurdere saken ut fra både (1) hva som faktisk er tilfelle (in fact) og (2) hvordan det ser ut for andre (in appearance). Politikere vil også ha nytte av å resonnere på denne måten.

Når venner blir tilbudt toppstillinger, kan det være at alt faktisk har gått rett for seg, men så lenge ansettelsene ser ut som eksempler på nettverkskorrupsjon, har en fortsatt en utfordring. Ikke en moralsk eller etisk utfordring, men det vi kan kalle en omdømmeutfordring.

Anne Rose Røsbak Feragen