Tenkeren Hannah Arendt
Hannah Arendt er utvilsomt en av det tyvende århundrets mest markante intellektuelle skikkelser. En forsvarer av menneskets frihet og verdighet i en tid hvor det særegne ved mennesket ble angrepet mer systematisk enn noen gang tidligere i historien. Totalitære ideologier og radikal ondskap – hvordan kan politiske styresett som underkjenner menneskets frihet og individualitet vokse frem i en verden av mennesker? Her er vi ved kjernen av Arendts intellektuelle virksomhet.
Arendt var også en av de mest omstridte tenkerne i sin samtid. Hun hadde en egen evne til å provosere og skaffe seg uvenner i den offentlige debatt, drevet som hun var av en kompromissløs uavhengighet. Hun var den jødiske filosofen som la seg ut med sionistene ved å advare mot opprettelsen av Israel. Hun var den kvinnelige tenkeren som kritiserte den fremvoksende feminismen for å skille kvinnespørsmålet fra den mer omfattende politiske problematikk. Hun var den antirasistiske tenkeren som gikk i mot amerikanernes bruk av føderale tropper for å gjøre slutt på rasesegregeringen og integrere skolene.
Hva var det som lå bak denne steile nonkonformismen? ”Jeg passer simpelthen ikke inn,” uttalte Arendt ved flere anledninger. Men det var ikke noe hun regnet som en svakhet. Hun hadde et uttalt ønske om ikke å passe inn. Hun så på den intellektuelle uavhengigheten som en grunnleggende forutsetning for en tenkning som vil forstå sin samtid. Den krever en viss tilbaketrekning fra begivenhetene. Denne uavhengigheten var imidlertid ikke bare intellektuelt motivert. Til tross for sin aktive og offensive rolle i den offentlige debatt var Hannah Arendt på mange måter en meget privat person. Hun var, som hun selv sa det, ”en person som ikke kan vise seg offentlig fem ganger i uken”.
Arendts ønske om ikke å passe inn må imidlertid ikke forstås dithen at hun stilte seg likegyldig til jødenes situasjon, feminismens målsetninger eller minoritetenes krav om likeverd. Snarere tvert imot. Arendt fremviser et brennende politisk engasjement som diskuterer grunnleggende forutsetninger for opprettholdelsen av en stabil verden hvor ethvert menneske kan egne seg til den frihet og spontanitet som kommer inn i verden med dets fødsel.
En grunnstein i Arendts tenkning er nettopp at ethvert menneske representerer en helt ny og unik begynnelse. Hver gang vi handler kan vi introdusere noe nytt og uventet i verden; hver gang initiere nye begynnelser. Dette er et trekk ved den menneskelige eksistens vi verken kan frigjøre oss fra eller fraskrive oss ansvaret for. Arendts intellektuelle virksomhet dreide seg kanskje mer enn noe annet om denne særegne friheten, og hun setter fingeren på en av de mest sentrale problemstillingene i moderniteten: tendensen til å dyrke friheten på en måte som ikke anerkjenner personlig frihet og ansvar. I hennes samtid kom det ikke minst til uttrykk ved at mennesker ga sin tilslutning til politiske styresett som underkjente deres egen frihet og individualitet.
Mer enn hos noen annen tenker på 1900-tallet var Arendts liv vevd sammen med de dramatiske hendelsene som var med på å definere dette århundret. I særstilling står nazistenes såkalte endelige løsning på jødespørsmålet – Holocaust. Det store vannskillet i det tyvende århundre oppsto når sannheten om nazistenes utryddelsesleire ble kjent. Med ett manglet man begreper for å beskrive og forstå det som hadde hendt, mente Arendt – og mye av hennes tenkning dreide seg om å forstå hva som kjennetegnet den totalitære ondskapen – og hva det var som fikk mennesker til å begå disse handlingene.
Filmen Hannah Arendt, som nå er å se på norske kinoer, tar for seg Hannah Arendts møte med og refleksjon over en sentral skikkelse knyttet til Holocaust: Adolf Eichmann. Se filmen og opplev og forstå sentrale deler av Arendts tenkning – som fortsatt er like aktuell og vesentlig.
Einar Øverenget
