Det sosiale teatret

Nationaltheatret vurderer å opprette en egen losje for tvitrere og slippe publikum til som bloggere. Kritikerne kom kjapt på banen, og innvendingene har vært mange, om enn ikke så slagkraftige:

1  Tvitringen vil forstyrre andre publikummere
2  Tvitringen vil forstyrre utøverne
3  I en tid hvor nesten alle felles arenaer preges av utstrakt bruk av mobiltelefoner, nettbrett osv, er det et gode at iallfall teaterrommet er en tastefri sone
4  Dette er bare teatrets forsøk å vise at de er moderne
5  Dette er bare teatrets forsøk på å nå nye publikummere
6  Det er uinteressant å lese hva folk skriver i sosiale medier
7  Det er uinteressant å lese hva mennesker uten fagkompetanse mener om en forestilling

Den første og den andre innvendingen er greie å parere, siden det naturligvis er en forutsetning at all aktivitet knyttet til tvitring eller blogging ikke er til sjenanse, verken for publikummere eller utøvere. Med det som utgangspunkt skulle en vel ha besvart den tredje innvendingen også, ettersom det neppe kan være et problem at noen bruker mobiltelefoner eller andre nettilkoblede innretninger om det ikke forstyrrer de amdre i rommet.

De to neste innvendingene, nummer 4 og nummer 5, kan i og for seg være sanne – men det vet bare den som kjenner teatrets begrunnelse for å vurdere de to tiltakene, og de kan like gjerne være usanne. Det er en risiko en løper når en tillegger en aktør oppfatninger uten å ha sjekket med dem om den virkelig har de oppfatningene det gjelder. Inntil disse påstandene eventuelt bekreftes, har de bare status som hypoteser, ikke argumenter. Og særlig velvillige tolkninger av Nationaltheatrets ide kan de ikke sies å være.

Så til den sjette innvendingen, om at folk ikke vil gidde å lese dette likevel. Vel. Nesten alle mennesker som er gamle nok til det deltar i et eller annet nettsamfunn, og, i motsetning til hva mange tror, er det ikke bare narsissister med stort eksponeringsbehov der ute – de aller fleste følger faktisk med på hva andre skriver. Mange er også gode til å sjalte ut det de ikke er opptatt av og finne fram til det som interesserer dem. Det er derfor grunn til å tro at denne innvendingen er empirisk gal.

Til den sjuende innvendingen vil jeg bare minne om to ting: For det første er det nok verken de kunnskapsløse eller de uerfarne som vil bli invitert til å blogge og tvitre om forestillingene. Hvis jeg har forstått det rett, er Nationaltheatret på jakt etter mennesker med en sterk interesse for eller kompetanse på scenekunst, som i tillegg klarer å formidle det de vil si innenfor de to sjangerne.

Etter mitt skjønn kan alle de innvendingene som har vært reist tilbakevises. Det betyr ikke nødvendigvis at dette er gode tiltak, men hvorfor ikke la tvilen komme forslagene og Nationaltheatret til gode? Jeg kan se for meg flere gode grunner til å gi dette prosjektet en sjanse:

• Det viser en vilje til å lytte til og møte publikummet sitt der det er, også i sosiale medier
• Det gir  teatret enda noen arenaer der det kan komme i kontakt med publikummet sitt
• Det skaper blest og aktivitet rundt forestillingene
• Det kan bidra til større teateropplevelser, både for dem som skriver og dem som leser innleggene

Selv ser jeg ikke noe problematisk i å invitere publikum til å kommentere det de ser og opplever på teaterscenen. Siden det kan oppleves meningsfullt for dem som lar seg engasjere av dette, både skribenter og lesere, så vel som for teateret selv, så kan vi vel like godt gi det en sjanse og se om det funker.

Anne Rose Røsbak Feragen